Ikke-fornybar energi
Ikke-fornybar energi er energi som baserer seg på ressurser som ikke kan fornyes og som en dag vil ta slutt. Slike ressurser kalles også lagerressurser. Eksempler på ikke-fornybar energiressurser er fossile energikilder (kull, olje, naturgass) og kjerneenergi (uran, thorium).
Motstykket til ikke-fornybar energi er fornybar energi.
I 2005 var 43 % av Norges totale sluttforbruk av energi ikke-fornybar.[1] OECD-landenes samlede energiforsyning var samme år 93,8 % ikke-fornybar.[2]
Bruksområder[rediger | rediger kilde]
Ikke-fornybare energikilder som kull, olje og gass utnyttes ved forbrenning som er en eksoterm kjemisk reaksjon, altså at det avgis varmeenergi. Kjernekraft oppfattes som en «grønn energikilde», spesielt fordi kjernekraftverk ikke avgir klimagasser. Imidlertid er kjernekraft avhengig av uran, og det er et grunnstoff som det ikke finnes ubegrensede mengder av. [3] Fossile energikilder er dominerende, men på grunn av global oppvarming forsøker verden å få til en overgang til andre energikilder.[4]
Kull[rediger | rediger kilde]
Utvinning av kull fra dype gruver begynte under den industrielle revolusjon i Storbritannia. I nyere tid er både uttak fra dype gruver og åpne avsetninger vanlig. Brunkull, eller lignin, består av rundt 45–65 % karbon og resten er flyktige gasser som hydrogen, oksygen og svovel. Brunkull tas ut i dagbrudd. Kull som tas ut dypere ned i undergrunnen kalles antrasitt, eller steinkull, med et svært høyt karboninnhold, med innhold av flyktige gasser på bare 7–12 %. Generelt er kull en brennbar sedimentær bergart. Den består for det meste av rester fra planter som i tidligere geologiske perioder vokste i myrer, sumper og skoger. Kull har blitt dannet ved at planterestene har blitt begravd av sedimenter og derigjennom blitt omdannet ved høyt trykk og temperatur.[5][6]
Rundt 30 % av verdens energiproduksjon kommer fra kull.[5] Mye av kullet brukes i kraftverk der forbrenning gir damp under høyt trykk som driver turbiner som i neste omgang driver elektriske generatorer. Et biprodukt fra forbrenning av steinkull er koks, som brukes ved stålproduksjon.[6] Verdensproduksjonen av kull har siden 2010 vært på rundt 8 milliarder tonn, med Kina og India som de største produsentene. Verdens gjenværende reserver er meget store. Forbrenning av kull er den største kilden til menneskeskapt klimaendring.[7]
Petroleum[rediger | rediger kilde]
Petroleum forekommer i jordskorpen enten i form av flytende olje, gass (naturgass) eller i fast form som asfalt. Det er sammensatt av flere forskjellige hydrokarboner, i tillegg til varierende grad av svovel, nitrogen og hydrogen, samt små mengder jern, nikkel, kopper og vanadium. Petroleum har oppstått ved delvis nedbryting av organiske materialer i tidligere geologiske perioder. For det meste er det snakk om marint plankton som har blitt liggende på havbunnen uten tilgang på oksygen. På havbunnen har det blitt nedbrutt av bakterier slik at det har oppstått et «organisk mudder» som senere har blitt dekket av sedimenter, og utsatt for moderat trykk og temperatur. De fleste petroleumsressurser befinner seg 2,5 km ned i berggrunnen. De største gass- og oljefeltene i verden finnes i Persiabukten, Sentral-Asia, sørlige deler av USA, Alaska, Venezuela og Vest-Afrika.[8]
Olje som kan tas direkte ut av berggrunnen kalles for råolje og behandles videre med destillasjon i et oljeraffineri for å få produkter som bensin, parafin, gasser som propan og butan, diesel og andre stoffer som kan behandles videre til for eksempel plastprodukter. Asfalt, smøreoljer, voks og svovel er andre stoffer som utvinnes fra petroleum. Naturgass består av metan og brukes til elektrisitetsproduksjon, boligoppvarming, drivstoff i biler og til kjemiske produkter som plast.[8]
Verdens samlede produksjon av olje var i 2018 neste 4,5 milliarder tonn o.e. (oljeekvivalenter), mens produksjonen av naturgass var på nesten 3,3 milliarder tonn o.e. [9] Blant verdens største petroleumsprodusenter er Russland, Saudi-Arabia, USA, India, Kina, Canada og Mexico.[8]
Kjernekraf[rediger | rediger kilde]
Kjernekraftverk baserer seg på at radioaktivt materiale (brensel) gir fra seg varmeenergi som kan utnyttes til å drive dampturbiner som igjen driver elektriske generatorer. Som radioaktivt materiale brukes uranium som tas ut fra uranmalm i form av uranoksid, som anrikes og formes til brenselstaver. Disse plasseres i kjernekraftverkets reaktor der dampproduksjonen skjer. Brenselstavene blir gjenvunnet slik at i teorien kan 95 % brenselet kan brukes på nytt. Det antas at verden har nok radioaktive reserver til at kjernekraft kan brukes i mange tusen år fremover. Kjernekraft har ulempen med store kostnader ved bygging og avvikling av kraftverkene, kostnader og problemer med lagring av radioaktiv avfall, samt risiko for ulykker.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Statistisk sentralbyrås energistatistikk
- ^ «Det internasjonale energibyrået IEAs nøkkeltall 2007 (på engelsk)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 3. oktober 2018. Besøkt 5. september 2007.
- ^ Park 2016, s. 72–73.
- ^ Park 2016, s. 73.
- ^ a b Manum, Svein B.; Eide, Christian Haug og Rosvold, Knut A.: (no) «Kull» i Store norske leksikon (2020)
- ^ a b Park 2016, s. 73–75.
- ^ «Coal Information: Overview – Production». iea. Besøkt 1. juni 2024.
- ^ a b c Park 2016, s. 75–78.
- ^ «Key World Energy Statistics 2020 – World total energy supply by source». iea. august 2020. Besøkt 1. juni 2024.
- ^ Park 2016, s. 78–80.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Park, Graham (2013). Introducting Natural Resources (engelsk). Dunedin. ISBN 9781780460482.