Lennart Meri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lennart Meri
FødtLennart-Georg Meri
29. mars 1929[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tallinn
Død14. mars 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Tallinn
BeskjeftigelseFilmregissør, diplomat, manusforfatter, oversetter, skribent, politiker, filolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Tartu
Lycée Janson-de-Sailly
EktefelleHelle Meri
FarGeorg Meri
SøskenHindrek Meri (bror)
BarnMart Meri
PartiFedrelandsunionen (1995–2006)
Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» (1992–1995)
Folkefronten (1988–1991)
NasjonalitetEstland
Sovjetunionen
GravlagtMetsakalmistu
Medlem avDet estiske vitenskapsakademiet
Den estiske forfatterforeningen
Kalevalaselskapet
Det finske litteraturselskapet
Det estiske kulturarvselskapet
Utmerkelser
24 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (2001)
Den hvite ørns orden (1998)
Four Freedoms Award - Freedom of Speech
Storkors av Den islandske falkeorden (1998)
1. klasse av Trestjerneordenen (1996)
Kjede av Riksvåpenets orden (2008)
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2000)
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1997)
Storkors av St. Olavs Orden (1998)[5]
Terra Mariana-korsets ordenskjede
Storkors av Frelserens orden (1999)
Storkorset av Infante Dom Henriks orden[6]
Storkorset av Vytautas den stores orden (1997)
Golden Plate Award
Republikken Slovenias frihetsorden (1997)
Serafimerordenen (1995)
Elefantordenen (1994)
1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden
Tallinns byvåpens medalje (2006)
Æret forfatter i estisk SSR
1. klasse av Riksvåpenets orden (2006)
Den aztekiske ørns orden (1995)
Den nasjonale fortjenstorden (2001)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1995)[7]
Estlands president
6. oktober 1992–8. oktober 2001
ForgjengerKonstantin Päts
(siste president før Sovjetunionens anneksjon)
Heinrich Mark
(siste statsoverhode i eksil)
Arnold Rüütel
(siste formann i presidiet i Det øverste sovjet)
EtterfølgerArnold Rüütel
Estlands utenriksminister
11. mars 1990–24. mars 1992
RegjeringEdgar Savisaar og Tiit Vähi I
ForgjengerOlev Olesk
(siste utenriksminister i eksilregjeringen)
Arnold Green
(siste utenriksminister i estiske SSR)
EtterfølgerJaan Manitski
Lennart Meri på Commons

Lennart Georg Meri (1929–2006) var en estisk statsmann og kulturpersonlighet. Han var Estlands første demokratisk valgte president etter frigjøringen fra Sovjetunionen i 1991. Han var ingen partipolitiker, men nøt allmenn respekt og tillit. Meri bidrog sterkt til å bygge opp Estlands utenrikstjeneste og berede grunnen for medlemskap i NATO og EU.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Tallinn. Foreldrene var Georg Meri, estisk diplomat og senere oversetter av Shakespeare, og Alice-Brigitta, født Engmann, som tilhørte den estlandssvenske minoriteten. Han hadde en lillebror, Hindrek, som senere ble riksrevisor i Estland.[8][9][10]

Han bodde som diplomatbarn i Berlin og Paris i årene før den andre verdenskrig. Senere mintes han skoledagene ved Lycée Janson-de-Sailly med stor glede.[10] I tillegg til morsmålet estisk behersket han flytende finsk, fransk, tysk, engelsk og russisk.[8][9]

Familien bodde i Tallinn da Sovjetunionen invaderte Estland i 1940. Faren ble arrestert og sendt i Gulag-leir, mens resten av familien ble deportert til Sibir i 1941. Alle fire i familien overlevde og fikk vende tilbake til det okkuperte Estland i 1946.[9][10][11]

Dokumentarist, forfatter og oversetter[rediger | rediger kilde]

Lennart Meri studerte filologi ved Statsuniversitetet i Tartu og ble uteksaminert med beste karakter i 1953. Han arbeidet noen år ved Vanemuineteateret i Tartu. Fra 1955 til 1961 produserte han radioteater for statsradioen i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Deretter arbeidet som manusforfatter og produsent ved det statskontrollerte filmstudioet Tallinnfilm.[8][9][10]

Etter en reise til fjellkjeden Tian Shan i 1958 gav han ut en reiseskildring som ble godt mottatt. Meri deltok i flere ekspedisjoner, blant annet til Kamtsjatkahalvøya tidlig i 1960-årene, skrev reiseskildringer og laget filmer.[9][10]

Slektskapsbåndene mellom esterne og de finsk-ugriske folkeslagene lengre øst var et gjennomgangstema. Flere av Meris filmer ble sensurert av sovjetiske myndigheter, blant dem Linnutee tuuled (oversatt: «Fugleveiens vinder») (1977).[10][12] Den vant til gjengjeld en sølvmedalje under Filmfestivalen i New York.[10]

Viktigst i Meris forfatterskap er dobbeltverket Hõbevalge («Sølvhvitt») (1976) og Hõbevalgem («Sølvhvitere») (1984). Det er bygget opp som en reiseskildring, men er egentlig en tolkning av finsk-ugrisk kulturhistorie og verdensbilder.[10][12] Den estiske litteraten Jaak Jõerüüt har sammenlignet Lennart Meri med Thor Heyerdahl:

«… en lidenskapelig reiser, kompetent historiker, skarpøyd etnograf og en overbevist talsmann for kultur og økologi. Hans fine penn lar disse karaktertrekkene forenes i bøker som representerer dokumentarprosaen […]. Lennart Meris dokumentarisme er sterkt nyskapende. Essayistiske og belletristiske elementer smelter sammen med reisedagboken til en organisk helhet.»[13]

Meri oversatte også verker av Erich Maria Remarque, Graham Greene, Jean Bruller, Pierre Boulle og Aleksandr Solzjenitsyn til estisk.[8][10]

Den syngende revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Meri måtte søke mange ganger før han fikk utreisevisum fra Sovjetunionen. Det var fremfor alt i Finland at han fikk anledning til å møte politikere, journalister og estlendere som levde i eksil.[10] Han måtte rapportere fra utenlandsreisene til KGB, men angav ingen enkeltpersoner.[11]

Han var internasjonal sekretær for den estiske forfatterforeningen fra 1985 til 1987 og tillot seg i glasnosttiden å drive mer politisk aktivisme. På et stort kulturmøte i Tallinn i 1988 var han blant de forfatterne og kunstnerne som fremsatte krass regimekritikk. Møtet oppfattes i ettertid som viktig i den tidlige fasen av den syngende revolusjonen.[10]

Meri var den første til å protestere i utlandet mot Sovjetunionens planer om fosfatutvinning i Estland sist i 1980-årene. Estlenderne så for seg naturødeleggelser og stor tilflytting av russere. Miljøvernbevegelsen ble på denne måten også en nasjonal mobilisering. Meri sluttet seg på samme tid også til den estiske kulturvernbevegelsen.[10][11]

I 1988/1989 etablerte han Det estiske institutt, som fremmet kulturutveksling og studieopphold i Vesten, men som i realiteten fungerte som en utenrikstjeneste utenfor sovjetstatens kontroll. Utlandskontorene dannet senere grunnlaget for ambassader og konsulater.[9][10][11]

Meri, i midten, og resten av regjeringen synger nasjonalsangen, etter at estlenderne har avverget et kuppforsøk i mai 1990.
Foto: Jaan Künnap

Meri ble våren 1990 valgt inn i «grasrotparlamentet» Den estiske kongressen, som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Kongressen mente at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen og skulle gjenopprettes etter et prinsipp om rettslig kontinuitet. Han kunne derfor også fremholde overfor sine internasjonale kontakter at Estland ikke behøvde noen ny anerkjennelse som uavhengig stat.[11][14]

Folkefronten fikk også flertall i Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, som vedtok en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Meri ble utnevnt til utenriksminister i Edgar Savisaars overgangsregjering. Regjeringen var preget av maktkamper og ulike syn på Estlands fremtid. Meris gamle venn Endel Lippmaa hadde, som minister for østpolitikken, ansvaret forholdet til Moskva, men ikke sjelden trådte de inn på hverandres enemerker. Forholdet til Edgar Savisaar, som var utpreget østvendt, var vanskelig.[11]

Historikerne Kaarel Piirimäe og Pertti Grönholm skriver:

«Lennart Meri så ut til å legemliggjøre de restene av europeiskhet som fortsatt fantes i Estland etter femti år med påtvunget sovjetstyre, med sin kunnskap om språk og vestlige kulturelle troper. Ideen om at Estland aldri hadde skilt lag med Europa, men at Europa hadde forlatt Estland, ble senere et gjennomgangstema i Meris taler og diplomati.»[11]

Estlands utenriksministerium måtte bygges opp nærmest fra grunnen, og Meri ansatte mange unge reformatorer uten koblinger til det gamle regimet og eksilestlendere med språk- og kulturkunnskap, men også gamle kommunister.[11] I 1992 ble Meri, som den første etter at Estland på nytt ble uavhengig, utnevnt til ambassadør i Finland.[14]

Sykdom, død[rediger | rediger kilde]

Lennart Meri fikk i 2005 påvist en kreftsvulst i hjernen, men til tross for en vellykket operasjon, var han fortsatt alvorlig syk og mange ganger innlagt på sykehus. Han døde av hjerneødem i mars 2006.[15]

Lennart Meri fikk en statsbegravelse med flere utenlandske statsoverhoder til stede. Det ble holdt en økumenisk seremoni i Karlskirken i Tallinn, og han ble så begravet på skogskirkegården i Kloostrimetsa.[16][17]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Meri ble tildelt kjede (særklasse, tilsvarende storkors) av Riksvåpenets orden og Terra Mariana-korsets orden. Han ble tildelt en mengde utenlandske ordener mens han var president, deriblant storkorset av den norske St. Olavs Orden.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lennart-Meri, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id meri-lennart, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Norges statskalender[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 499[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e «Lennart Meri, President of the Republic of Estonia: CV in Facts» (engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. Besøkt 24. mai 2024. 
  9. ^ a b c d e f Woehrel, Steven (2003). «Lennart Meri». Worldmark Encyclopedia of the Nations (engelsk). 6 (11 utg.). Gale.  Tilgjengelig via databasen Gale In Context: Biography, besøkt 24. mai 2024.
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m «Lennart Meri» (engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. Besøkt 24. mai 2024. 
  11. ^ a b c d e f g h Piirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti (2016). «Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991». Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal (engelsk). 157–158 (3–4): 477–511. doi:10.12697/AA.2016.3-4.07. 
  12. ^ a b Farbregd, Turid (1983). «Omkring nativismen i Estland». Vinduet. 37 (4): 9–15. ISSN 0042-6288. 
  13. ^ Jõerüüt, Jaak (1987). «Et terra incognita? Kort innføring i estisk litteratur». Dyade: tidsskrift for kultur, filosofi, psykologi, samfunn. 19 (6): 11–15. ISSN 0332-5792. 
  14. ^ a b Holmström, Patrick (13. juni 2020). «De estniska diplomaterna i Finland började från noll: ‘Vi visste inte hur man skulle göra’» (svensk). Svenska Yle. Besøkt 4. juni 2024. 
  15. ^ «Statement by Lennart Meri’s family members» (engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. 16. mars 2006. Besøkt 24. mai 2024. 
  16. ^ «The State Funeral of President Lennart Meri» (engelsk). Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Estonia. 23. mars 2006. Besøkt 4. juni 2024. 
  17. ^ «Leaders bid honorable farewell to Lennart Meri». The Baltic Times (engelsk). 29. mars 2006. Besøkt 4. juni 2024. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lennart_Meri&oldid=24497556»