Sun Dianying
| Sun Dianying | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1887 Yongcheng | ||
| Død | 1. okt. 1948 Wu'an | ||
| Beskjeftigelse | Krigsherre | ||
| Parti | Kuomintang | ||
Sun Diangying (tradisjonell kinesisk: 孫殿英; forenklet kinesisk: 孙殿英; pinyin: Sun Dianying; Wade-Giles: Sun Tienying; født 1887 i Yongcheng i provinsen Henan i Kina, død 1. oktober 1948 i Wu'an i Hebei) var en av de mindre krigsherrer i krigsherretiden i Kina.
Bakgrunn og liv[rediger | rediger kilde]
Sun var i unge år banditt i Henan-Anhui-grenselandet.[trenger referanse] Hans innflytelse og virkeområde ble stadig større.[trenger referanse] I 1925 ble han med i den nasjonale revolusjonshæren. I 1928 stod han bak plyndringen av de østlige Qing-gravene øst for Beijing. Blant de utplyndrede gravene var mausoleet over enkekeiserinne Cixi. Senere var han i samarbeid med Feng Yuxiang og Yan Xishan med på en rekke anti-Chiang Kai-shek-manøvre.
I 1932-33 kjempet han med fremgang mot den keiserlige japanske hær i slaget ved Rehe, og fulgte opp som en motstander av Chiang Kai-sheks ettergivende politikk overfor japanerne. Han gikk ikke så langt som å bryte med Chiang. Han ble etterhvert sendt vestover av Chiang og mot provinsen Qinghai.
Chiang så for seg at Ma-klikken i samme områder skulle barke sammen med Sun Dianying, med den følge at begge krigsherregruppene skulle komme svekket fra det.[trenger referanse] Omtrent slik gikk det også, og Suns styrker ble sterkt svekket. Sun selv trakk seg tilbake til Taiyuan for å leve et tilbaketrukket liv, mens restene av hans nedkjempede styrker ble inkorporert av Yan Xishan i hans provinshær.
I 1937, da den andre sino-japanske krig brøt ut, fikk Sun kommando over geriljastyrker i Hebei-Chahar. I 1943 ble han general for den 5. armé. Men kort etter overgav han seg til japanerne, og fikk kommando over 24. gruppearmé, en enhet under kollaboratørregjeringen i Nanjing. I august 1943 led hans styrker nederlag for Folkets frigjøringshær under Linnan-felttoget.
Etter at den sino-japanske krigen var over, deltok Sun i den kinesiske borgerkrig på nasjonalistisk side. I 1947 ble han beseiret og tatt til fange av kommunistene. Han døde i krigsfangeleir.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Billingsley, Phil (1988). Bandits in Republican China. Stanford, California: Stanford University Press.
- Graefe, Nils (2008). Liu Guitang (1892-1943): einer der grössten Banditen der chinesischen Republikzeit (tysk). Wiesbaden: Harrassowitz Verlag.
- Jowett, Phillip S. (2004). Rays of The Rising Sun, Armed Forces of Japan’s Asian Allies 1931–45, Volume I: China & Manchuria. 26 Willow Rd., Solihull, West Midlands, England: Helion & Co. Ltd. ISBN 1874622213.
- Jowett, Philip S. (2017). The Bitter Peace. Conflict in China 1928–37. Stroud: Amberley Publishing. ISBN 978-1445651927.
- Lin, Hsiao-ting (2011). Modern China's Ethnic Frontiers: A Journey to the West. Abingdon-on-Thames: Routledge.
- Powell, J.B. (1934). The China Monthly Review. Volume 68. March–May 1934. Shanghai: Millard Publishing.