Hopp til innhold

ADHD

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«ADD» omdirigeres hit. For annen bruk, se ADD (andre betydninger).
Attention Deficit Hyperactivity Disorder
Område(r)Psykiatri, barne- og ungdomspsykiatri
Symptom(er)Eksekutiv dysfunksjon, impulsivitet, emosjonell dysregulering, hyperfokus, hypersensitivitet for avvisning, distraktibilitet
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF90
ICD-9-kode314.0
ICPC-2P81
OMIM143465
DiseasesDB6158
MedlinePlus001551
eMedicinemed/3103 
MeSHD001289

Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD; tidligere også kjent som ADD), eller hyperkinetisk forstyrrelse, er en nevroutviklingsforstyrrelse[1][2]; som er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Symptomene debuterer i løpet av barndommen, og kan vare hele livet.

I den amerikanske diagnosemanualen DSM deles ADHD inndelt i tre typer, ut fra hvilke symptomer som er mest tydelig: uoppmerksom type, hyperaktiv/impulsiv type, og kombinert type. I Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD brukes ikke betegnelsen ADHD, men hyperkinetisk forstyrrelse.

Symptomer i ICD 10[rediger | rediger kilde]

ICD 10 definerer følgende symptomer for diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse:[3]

  • Tidlig debut (vanligvis i de første fem leveårene)
  • Mangel på utholdenhet i aktiviteter som krever kognitiv involvering
  • Tendens til å gå fra en aktivitet til en annen uten å fullføre noen
  • Uorganisert, dårlig regulert og overdreven aktivitet.

Symptomer i ICD 11[rediger | rediger kilde]

ICD 11 definerer følgende symptomer for diagnosen Attention deficit hyperactivity disorder:[4]

  • Et vedvarende mønster (f.eks. minst 6 måneder) av uoppmerksomhetssymptomer og/eller en kombinasjon av hyperaktivitets- og impulsivitetssymptomer som er utenfor grensene for normal variasjon som forventes for alder og nivå av intellektuell utvikling. Symptomene varierer i henhold til kronologisk alder og alvorlighetsgraden av lidelsen.


Symptomer på Uoppmerksomhet:[4]

  • Flere symptomer på uoppmerksomhet som er vedvarende og tilstrekkelig alvorlige til at de har en direkte negativ innvirkning på akademisk, yrkesmessig eller sosial funksjon. Symptomene kommer vanligvis fra følgende klynger:
    • Vansker med å opprettholde oppmerksomhet til oppgaver som ikke gir et høyt nivå av stimulering eller belønning eller krever vedvarende mental innsats; mangler oppmerksomhet på detaljer; gjør uforsiktige feil i skole- eller arbeidsoppgaver; ikke fullføre oppgaver.
    • Lett distrahert av fremmede stimuli eller tanker som ikke er relatert til oppgaven. ser ofte ikke ut til å lytte når det snakkes direkte til; ser ofte ut til å dagdrømme eller ha tanker andre steder.
    • Mister ting; er glemsom i daglige aktiviteter; har problemer med å huske å fullføre kommende daglige oppgaver eller aktiviteter; vanskeligheter med å planlegge, administrere og organisere skolearbeid, oppgaver og andre aktiviteter.


Symptomer på Hyperaktiv/impulsivitet:[4]

  • Flere symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet som er vedvarende, og tilstrekkelig alvorlige til at de har en direkte negativ innvirkning på akademisk, yrkesmessig eller sosial funksjon. Disse har en tendens til å være mest tydelige i strukturerte situasjoner som krever atferdsmessig selvkontroll. Symptomene kommer vanligvis fra følgende klynger:
    • Overdreven motorisk aktivitet; forlater setet når det forventes å sitte stille; løper ofte rundt; har problemer med å sitte stille uten å fikle (yngre barn); følelse av fysisk rastløshet, en følelse av ubehag ved å være stille eller sitte stille (ungdom og voksne).
    • Vanskeligheter med å delta i aktiviteter rolig; snakker for mye.
    • Roper ut svar på skolen, kommenterer på jobben; problemer med å vente på tur i samtale, spill eller aktiviteter; avbryter eller forstyrrer andres samtaler eller spill.
    • En tendens til å handle som svar på umiddelbare stimuli uten overveielse eller vurdering av risikoer og konsekvenser (f.eks. å engasjere seg i atferd med potensial for fysisk skade; impulsive beslutninger; hensynsløs kjøring)
  • Bevis på betydelig uoppmerksomhet og/eller hyperaktivitet-impulsivitetssymptomer før 12 år, selv om noen individer først kan komme til klinisk oppmerksomhet senere i ungdomsårene eller som voksne, ofte når kravene overstiger individets evne til å kompensere for begrensninger.
  • Manifestasjoner av uoppmerksomhet og/eller hyperaktivitet-impulsivitet må være tydelige på tvers av flere situasjoner eller settinger (f.eks. hjem, skole, jobb, med venner eller slektninger), men vil sannsynligvis variere i henhold til strukturen og kravene til miljøet.
  • Symptomer forklares ikke bedre av en annen psykisk lidelse (f.eks. en angst- eller fryktrelatert lidelse, en nevrokognitiv lidelse som delirium).
  • Symptomer skyldes ikke effekten av et stoff (f.eks. kokain) eller medisiner (f.eks. bronkodilatatorer, skjoldbruskkjertelerstatningsmedisiner) på sentralnervesystemet, inkludert og abstinenseffekter, og skyldes ikke en sykdom i nervesystemet.


ICD 11 forklarer også hva som menes med begrepene uoppmerksomhet, hyperaktivitet, og impulsivitet:[4]

  • Uoppmerksomhet: Betydelige problemer med å opprettholde oppmerksomheten til oppgaver som ikke gir et høyt nivå av stimulering eller hyppige belønninger, distraherbarhet og problemer med organisering.
  • Hyperaktivitet: Overdreven motorisk aktivitet og problemer med å forbli stille, mest tydelig i strukturerte situasjoner som krever atferdsmessig selvkontroll.
  • Impulsivitet Tendens til å respondere på umiddelbare stimuli, uten overveielse eller vurdering av risikoer og konsekvenser.

Symptomer i DSM V[rediger | rediger kilde]

DSM V har følgende symptomer for diagnosen Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder:[5]

  • Et vedvarende mønster av uoppmerksomhet og/eller hyperaktivitet-impulsivitet som forstyrrer funksjon eller utvikling, karakterisert ved (1) og/eller (2):
    1. Uoppmerksomhet: Seks (eller flere) av følgende symptomer har vedvart i minst 6 måneder i en grad som er inkonsistent med utviklingsnivå og som direkte påvirker sosiale og akademiske/yrkesmessige aktiviteter: Merk: Symptomene er ikke bare en manifestasjon av opposisjonell atferd, trass, fiendtlighet eller manglende forståelse av oppgaver eller instruksjoner. For eldre ungdommer og voksne (17 år og eldre) kreves minst fem symptomer.
      • Unnlater ofte å være nøye med detaljer eller gjør uforsiktige feil i skolearbeid, på jobb eller under andre aktiviteter (f.eks. overser eller går glipp av detaljer, arbeidet er unøyaktig).
      • Har ofte problemer med å opprettholde oppmerksomheten i oppgaver eller lekeaktiviteter (f.eks. har problemer med å holde fokus under forelesninger, samtaler eller langvarig lesing).
      • Ser ofte ikke ut til å lytte når det snakkes direkte til (f.eks. virker tankene andre steder, selv i fravær av noen åpenbar distraksjon).
      • Følger ofte ikke instruksjonene og unnlater å fullføre skolearbeid, gjøremål eller plikter på arbeidsplassen (begynner for eksempel oppgaver, men mister raskt fokus og blir lett avviklet).
      • Har ofte problemer med å organisere oppgaver og aktiviteter (f.eks. problemer med å håndtere sekvensielle oppgaver; problemer med å holde orden på materialer og eiendeler; rotete, uorganisert arbeid; har dårlig tidsstyring; ikke overholder tidsfrister).
      • Unngår ofte, misliker eller er motvillig til å engasjere seg i oppgaver som krever vedvarende mental innsats (f.eks. skolearbeid eller lekser; for eldre ungdommer og voksne, utarbeide rapporter, fylle ut skjemaer, gjennomgå lange papirer).
      • Mister ofte ting som er nødvendige for oppgaver eller aktiviteter (f.eks. skolemateriell, blyanter, bøker, verktøy, lommebøker, nøkler, papirarbeid, briller, mobiltelefoner).
      • Blir ofte lett distrahert av fremmede stimuli (for eldre ungdom og voksne, kan inkludere urelaterte tanker).
      • Er ofte glemsom i daglige aktiviteter (f.eks. gjøre husarbeid, løpe ærend; for eldre ungdommer og voksne, ringe tilbake, betale regninger, holde avtaler).
    2. Hyperaktivitet og impulsivitet: Seks (eller flere) av følgende symptomer har vedvart i minst 6 måneder i en grad som er inkonsistent med utviklingsnivå og som direkte påvirker sosiale og akademiske/yrkesmessige aktiviteter: Merk: Symptomene er ikke utelukkende en manifestasjon av opposisjonell oppførsel, trass, fiendtlighet eller manglende forståelse av oppgaver eller instruksjoner. For eldre ungdommer og voksne (17 år og eldre) kreves minst fem symptomer.
      • Ofte fikler med eller trommer med hender eller føtter, eller vrir seg i setet
      • Forlater ofte setet i situasjoner hvor det forventes å bli sittende (f.eks. forlater plassen sin i klasserommet, på kontoret eller en annen arbeidsplass, eller i andre situasjoner som krever å forbli på plass).
      • Løper ofte rundt eller klatrer i situasjoner der det er upassende. (Merk: Hos ungdom eller voksne kan det være begrenset til å føle seg rastløs.)
      • Ofte ute av stand til å leke eller delta i fritidsaktiviteter stille.
      • Er ofte «på farten», oppfører seg som om «drevet av en motor» (f.eks. ikke er i stand til å være eller ubehagelig å være stille over lengre tid, som på restauranter, møter; kan oppleves av andre som rastløs eller vanskelig å holde opp med).
      • Snakker ofte overdrevent.
      • Ofte roper ut et svar før et spørsmål er ferdigstilt (for eksempel fullfører andres setninger; kan ikke vente på tur i samtale).
      • Har ofte problemer med å vente på sin tur (f.eks. mens du står i kø).
      • Ofte avbryter eller forstyrrer andre (for eksempel bryter inn i samtaler, spill eller aktiviteter; kan begynne å bruke andres ting uten å spørre eller få tillatelse; for ungdommer og voksne, kan trenge seg på eller ta over det andre holder på med)
  • Flere uoppmerksomme eller hyperaktive-impulsive symptomer var tilstede før fylte 12 år.
  • Flere uoppmerksomme eller hyperaktive-impulsive symptomer er tilstede i to eller flere omgivelser (f.eks. hjemme, på skolen eller på jobben; med venner eller slektninger; i andre aktiviteter).
  • Det er klare bevis på at symptomene forstyrrer eller reduserer kvaliteten på sosial, akademisk eller yrkesmessig funksjon.
  • Symptomene oppstår ikke utelukkende i løpet av schizofreni eller annen psykotisk lidelse og er ikke bedre forklart av en annen psykisk lidelse (f.eks. humørforstyrrelse, angstlidelse, dissosiativ lidelse, personlighetsforstyrrelse, rusforgiftning eller abstinenser)

Underdiagnoser i ICD 10[rediger | rediger kilde]

ICD 10 har følgende underdiagnoser for diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse:[3]

  • F90.0 Forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet
  • F90.1 Hyperkinetisk forstyrrelse assosiert med atferdsforstyrrelse
  • F90.8 Andre hyperkinetiske forstyrrelser
  • F90.9 Hyperkinetisk forstyrrelse, uspesifisert:
    • Hyperkinetisk syndrom NOS
    • Hyperkinetisk reaksjon av barndom eller ungdomsår NOS

For at diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse kreves det at både hyperaktivitet (hyperkinetisk forstyrrelse opp mot aktivitet)/impulsivitet og oppmerksomhetsproblemer er til stede for at diagnosen skal stilles. Hvis det ikke foreligger noen atferdsforstyrrelse skal diagnosen forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet (F90.0) stilles. Hvis personen i tillegg til problemene knyttet til oppmerksomhet og aktivitet oppfyller kriteriene for en atferdsforstyrrelse, skal diagnosen hyperkinetisk atferdsforstyrrelse (F90.1) stilles. For personer med oppmerksomhetsproblemer, men som ikke er hyperaktive, kan diagnosekoden oppmerksomhetsforstyrrelse uten hyperaktivitet (F98.9) benyttes.

Underdiagnoser i ICD 11[rediger | rediger kilde]

ICD 11 har følgende underdiagnoser for diagnosen Attention deficit hyperactivity disorder:[4]

  • 6A05.0 Attention Deficit Hyperactivity Disorder, hovedsakelig uoppmerksom presentasjon:
    • Alle diagnostiske krav for Attention Deficit Hyperactivity Disorder er oppfylt og uoppmerksomme symptomer dominerer.
  • 6A05.1 Attention Deficit Hyperactivity Disorder, hovedsakelig hyperaktiv-impulsiv presentasjon
    • Alle diagnostiske krav for Attention Deficit Hyperactivity Disorder er oppfylt og symptomer på hyperaktivitet-impulsivitet dominerer.
  • 6A05.2 Attention Deficit Hyperactivity Disorder, kombinert presentasjon
    • Alle diagnostiske krav for Attention Deficit Hyperactivity Disorder er oppfylt, og både hyperaktiv-impulsive og uoppmerksomme symptomer er klinisk signifikante aspekter av den nåværende kliniske presentasjonen, og ingen av dem er klart dominerende.
  • 6A05.Y Attention Deficit Hyperactivity Disorder, annen spesifisert presentasjon
  • 6A05.Z Attention Deficit Hyperactivity Disorder, presentasjon uspesifisert

Underdiagnoser i DSM V[rediger | rediger kilde]

DSM V har følgende underdiagnoser for diagnosen Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder:[5]

  • 314.01 (F90.2) Kombinert presentasjon: Dersom både Kriterium 1 (uoppmerksomhet) og Kriterium 2 (hyperaktivitet-impulsivitet) er oppfylt de siste 6 månedene.
  • 314,00 (F90,0) Overveiende uoppmerksom presentasjon: Hvis kriterium 1 (uoppmerksomhet) er oppfylt, men kriterium 2 (hyperaktivitet-impulsivitet) ikke er oppfylt de siste 6 månedene.
  • 314.01 (F90.1) Overveiende hyperaktiv/impulsiv presentasjon: Hvis kriterium 2 (hyperaktivitet-impulsivitet) er oppfylt og kriterium 1 (uoppmerksomhet) ikke er oppfylt de siste 6 månedene

Betegnelser[rediger | rediger kilde]

I dagligtale bruker man ofte betegnelsen ADHD om denne tilstanden, selv om man i norsk helsevesen bruker diagnosebetegnelsen Hyperkinetiske forstyrrelser fra diagnosesystemet ICD-10.

Vanlige tilleggsdiagnoser[rediger | rediger kilde]

En tilstand som ofte forekommer, i tillegg, kalles Sluggish Cognitive Tempo (SCT), Sluggish Cognitive Tempo (SCT), på norsk sen informasjonsprosessering. Barn med SCT mangler som regel typiske kjennetegn på ADHD, og forholder seg oftest still og rolige på skolen. De har problemer med oppmerksomheten fordi de ofte dagdrømmer, og har lavt aktivitetsnivå og sen tankevirksomhet, uten at dette har noen betydning for intelligensen. Ting tyder på at disse barna ikke har utbytte av medisin mot ADHD, selv om de ofte får sistnevnte diagnose.[6]

I Sverige brukes ofte betegnelsen DAMP (Deficits in Attention, Motor control and Perception) om personer som i tillegg til oppmerksomhetsproblemer og/eller hyperaktivitet har motoriske vansker.

Rundt 2/3 av personer med ADHD har også minst én annen lidelse. Den vanligste komorbide lidelsen er atferdsforstyrrelse (over 50 %), og det er også vanlig at personer med ADHD også har tics, angstlidelser, depresjon, kognitive vansker, språkproblemer, spesifikke lærevansker og autismespekterforstyrrelser.[7]

Historie[rediger | rediger kilde]

ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for minimal brain dysfunction, det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra dette begrepet. Man har riktignok funnet ut at barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen, men det er omstridt om dette skal kunne tolkes som et avvik fra det normale.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Forekomsten av tilstanden er anslått til ca. 1–2 % basert på kriteriene for hyperkinetisk forstyrrelse, og ca. 5 % når kriteriene for ADHD benyttes.[7] Tilstanden er vanlig blant begge kjønn, men det er rundt tre ganger så mange gutter som jenter får diagnosen. Det antas at dette har sammenheng med at symptomene er mindre synlige hos jenter.[8] Behandling av ADHD varierer fra land til land, og det er omdiskutert hvordan tilstanden helst bør behandles, men behandlingen innebærer ofte en blanding av tilrettelegging i forbindelse med skole og arbeid, medisinering, psykoterapi og livsstilsendringer.

Prognose[rediger | rediger kilde]

Tidligere var det vanlig å tro at ADHD var noe man vokste fra seg, men det er nå stor enighet om at tilstanden ofte varer inn i voksen alder.[9] For mange vil symptomene avta i løpet av tenårene og voksenlivet, men rundt 50 % av de som fikk diagnosen som barn oppfyller fortsatt diagnosekriteriene i voksen alder, og 25–40 % har ADHD-symptomer i den grad at de gir funksjonsvansker, men uten å oppfylle diagnosekriteriene.[7]

Utredningsmetoder[rediger | rediger kilde]

Diagnostisering skjer vanligvis etter observasjoner, bruk av kartleggingsverktøy og ulike tester. Det er også under utredning vanlig å intervjue eller på annen måte innhente informasjon fra foreldre, lærere eller andre viktige personer rundt pasienten man mistenker kan ha ADHD.

Det er også utviklet tester på hodebevegelser, OPTAX, og øyebevegelser, Pavlidis test som har blitt benyttet som supplement til utredning av ADHD. [10]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Genetiske forhold, det vil si at forstyrrelsen går i arv, har sannsynligvis en svært stor betydning for utvikling av ADHD. Det har blitt påvist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel kan øke sannsynligheten for utvikling av ADHD. I noen tilfeller kan ADHD være assosiert med FAS (føtalt alkoholsyndrom) eller prematurhet (for tidlig født).

Vanskelige sosiale og/eller psykiske problemer hos eller rundt pasienten kan være med på å forverre ADHD-tilstanden. Mange får påvist ulike søvnforstyrrelser, og må behandles for disse.

Oppfølgingsundersøkelser viser at ubehandlet ADHD gir økt risiko for en rekke problemer. Det er en doblet risiko for utvikling av rusmiddelavhengighet. Forekomst av alvorlige atferdsforstyrrelser, depresjon, angst og andre psykiatriske lidelser er også økt.[11]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Det er regnet med at rundt 3–5 % av barnepopulasjonen i Norge har ADHD. Både gutter og jenter kan ha forstyrrelsen, men til nå er flere gutter diagnostisert enn jenter (ca. 75 % av de som får diagnosen er gutter). Diagnosen har historisk vært assosiert med barn og unge, da det viser seg at symptomene for mange demper eller endrer seg med alder og modning [trenger referanse]. Mange voksne oppnår også bedring fordi de lærer seg mestringsstrategier. Allikevel finnes det mange voksne som har ADHD eller som får konstatert diagnosen først i voksen alder. Mange av disse vil ha nytte av medikamentell behandling.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Hovedmålsetningene med behandling er å redusere symptomene på ADHD, øke funksjonsnivået på viktige livsområder og hindre utvikling av nye problemer sekundært til ADHD. Som regel vil behandling omfatte en kombinasjon av flere tiltak samtidig: Medikamentell behandling, atferdsorientert behandling (barn), psykoedukasjon, og tilrettelegging på skole/arbeidsplass og i hjemmet.
En langvarig studie i USA («MTA-studien») viste at medikamentell behandling forbedrer symptomer og skoleprestasjoner hos barn med ADHD. Atferdsorientert behandling alene ga liten effekt, mens medikamentell behandling og atferdsorientert behandling i kombinasjon ga best effekt.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Medisinering[rediger | rediger kilde]

Ritalin-tabletter som inneholder 10 mg metylfenidat.

Medisiner for å behandle symptomene på ADHD er sentralstimulerende midler som metylfenidat (Ritalin, Equasym/Equasym depot og Concerta), og atomoksetin (Strattera). I enkelte tilfeller benyttes også amfetaminsulfat (Dexamin) eller lisdeksamfetamin (Elvanse i Europa, Vyvanse i USA), en inaktivt prodrug med en gradvis enzymatisk aktivering av deksamfetamin.[12] De tradisjonelle Ritalin-tablettene har en virketid på tre-fire timer, og må derfor tas flere ganger daglig. Depot-preparat fungerer slik at medisinen trekkes jevnlig ut av kapselen gjennom flere timer. Equasym depot har en virketid på ca. 8 timer, og Concerta har virketid ca. 12 timer.
Strattera har en virkemåte som likner mer på antidepressiva av SSRI-typen, og har derfor mer langvarig effekt.[13]

I mange tilfeller vil behandling med Metylfenidat eller atomoksetin gi god symptomlindring også for tilleggslidelsene, men av og til kan det være nødvendig også å benytte mer spesifikke medikamenter, eller psykologiske behandlingsmetoder for å mestre disse.

Flere studier og klinisk praksis kan tyde på at Metylfenidat gir bedre symptomlindring ved sterk motorisk uro, mens atomoksetin kan gi tilstrekkelig effekt dersom konsentrasjon og/eller prosessering av informasjon er hovedproblemet.

Klonidin kan bedre symptomer på ADHD, sammenlignet med placebo[14], men ingen vet sikkert om forskjellen er av betydning for pasienten. Behandling med Klonidin kan medføre lav hjertefrekvens.[15]

Psykoterapi[rediger | rediger kilde]

Undersøkelser generelt, viser til at kombinasjonen av metylfenidat og atferdsterapi ser ut til å fungere bedre enn atferdsterapi alene for å redusere symptomer og endre atferd hos barn med ADHD.

En randomisert kontrollert undersøkelse fra 2012[16] viste at kognitiv atferdsterapi fører til betydelig og vedvarende symptomreduksjon hos voksne, også uten medikamentell behandling.

En annen studie fra 2013 viste at barn som mottok en spesifikk form for atferdsterapi (child-focused behavioral activation therapy), profitterte i form av bedre skoleprestasjoner og færre ADHD-symptomer.[17].

Den britiske psykiateren Tim Kendall, som utviklet NICE-nasjonale retningslinjer for ritalin-behandling av ADHD-diagnostiserte pasienter, hevdet i september 2012, at medikamenter ikke er spesielt effektivt ved milde og moderate former for ADHD, og at de kun bør administereres ved alvorlige former for ADHD. Han hevdet også at det først og fremst bør fokuseres på atferdsmessige tiltak fremfor medisinering ved milde og moderate former for ADHD.[18]

Kosthold[rediger | rediger kilde]

Noen rapporterer at å bruke omega-3 fettsyrer har god virkning på ADHD-symptomer.[19]

Fysisk aktivitet[rediger | rediger kilde]

Fysisk aktivitet kan også ha en god effekt på ADHD-symptomer.[20] Mange rapporterer at dette har en gunstig virkning på indre uro og fysisk rastløshet.

Sosial ferdighetstrening[rediger | rediger kilde]

Utvikling og styrking av sosiale ferdigheter kan være en viktig faktor for å mestre hverdagen med ADHD. Mange med ADHD kan ha avvikende eller svake sosiale ferdigheter som kan gjøre det vanskelig å få ønsket innpass i forskjellige sosiale nettverk. En stor grunn til de sosiale problemene er mangel på evnen til å konsentrere seg.[21]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ICD-11 for Mortality and Morbidity Statistics». icd.who.int. Besøkt 8. juni 2024. 
  2. ^ Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (5th ed.). 2013. 
  3. ^ a b «ICD-10 Version:2019». icd.who.int. Besøkt 7. juni 2024. 
  4. ^ a b c d e «ICD-11 for Mortality and Morbidity Statistics». icd.who.int. Besøkt 8. juni 2024. 
  5. ^ a b Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (5th ed.). 2013. 
  6. ^ Dagdrømmere passer ikke inn i ADHD-diagnosen
  7. ^ a b c http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-2/f-90-hyperkinetiske-forstyrrelser/
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2017. Besøkt 1. september 2017. 
  9. ^ Voksne med ADHD Arkivert 6. mai 2016 hos Wayback Machine. - Norsk Helseinformatikk
  10. ^ ADHD 0105
  11. ^ Fakta om ADHD Aftenposten 28. februar 2006
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 23. januar 2017. 
  13. ^ http://www.felleskatalogen.no/
  14. ^ Helsebiblioteket - ADHD: hvilken behandling virker? Besøkt 27. mars 2016
  15. ^ Norsk legemiddelhåndbok - L8.7.3 Klonidin Arkivert 7. april 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 27. mars 2016
  16. ^ http://www.biomedcentral.com/1471-244X/12/30/ 2012
  17. ^ kilde
  18. ^ (kilde Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
  19. ^ Forskning.no. Omega 3 fjerner ADHD-symptomer Besøkt 27. mars 2016
  20. ^ Effekten av fysisk aktivitet som et symptom hos individer med ADHD. PDF-fil. Juni 2014. Besøkt 1. april 2016
  21. ^ Social skills training for Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) in children aged 5 to 18 years Cochrane Library. Ole Jakob Storebø, Maria Skoog, Dorte Damm, Per Hove Thomsen, Erik Simonsen, Christian Gluud (2011)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Spesialnummer av tidsskriftet Clinical Psychology Review (August 2006) fokuserer på ADHD.[død lenke] Omfatter følgende artikler: Neuropsychological functioning in people with ADHD across the lifespan by L. Seidman, Evidence-based psychosocial treatments for children and adolescents with ADHD by A. Chronis, H. Jones and V. Raggi, et al.
  • Barkley, Russell A. Take Charge of ADHD: The Complete Authoritative Guide for Parents (2005) New York: Guilford Publications
  • Bellak L, Kay SR, Opler LA. (1987) «Attention deficit disorder psychosis as a diagnostic category». Psychiatric Developments, 5 (3), 239-63. PMID 3454965
  • Carey,Benedict Debate Over Children and Psychiatric Drugs
  • Conrad, Peter Identifying Hyperactive Children (Ashgate, 2006)
  • Green, Christopher, Kit Chee, Understanding ADD; Doubleday 1994; ISBN 0-86824-587-9
  • Hanna, Mohab. (2006) Making the Connection: A Parent's Guide to Medication in AD/HD, Washington D.C.: Ladner-Drysdale
  • Joseph, J. (2000). «Not in Their Genes: A Critical View of the Genetics of Attention-Deficit Hyperactivity Disorder», Developmental Review 20, 539–567
  • Kelly, Kate, Peggy Ramundo. (1993) You Mean I'm Not Lazy, Stupid or Crazy?! A Self-Help Book for Adults with Attention deficit Disorder. ISBN 0-684-81531-1
  • Matlen, Terry. (2005) «Survival Tips for Women with AD/HD». ISBN 1-886941-59-9
  • Ninivaggi, F.J. «Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder in Children and Adolescents: Rethinking Diagnosis and Treatment Implications for Complicated Cases», Connecticut Medicine. September 1999; Vol. 63, No. 9, 515–521. PMID 10531701
  • Timimi, Sami. (2005) Naughty Boys: Anti-Social Behaviour, ADHD and the Role of Culture London Palgrave McMillan ISBN 1-4039-4511-X
  • Zeiner, Arnesen, Bjercke, Bryhn, Drabitzius, Jynge, Karlsen, Langlete, Moen, Osborg og Øgrim. (2004) «Barn og unge med ADHD» Tell forlag. ISBN 978-82-7522-261-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=ADHD&oldid=24502832»