Hopp til innhold

Det arabiske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det arabiske rike var et viktig rike i tidlig middelalder. Det arabiske riket ble grunnlagt rundt Muhammeds forkynnelse og de erobringer han og hans slekt gjorde, og deretter ble riket styrt av flere dynastier. Riket var nært knyttet sammen med den religiøse makt og kalifens embete.

Etter at Muawiyah ibn Abi Sufyan hadde bekjempet profetens svigersønn Ali, overtok han styret som kalif. Han grunnla dynastiet til Umayyadene, som styrte fra Damaskus. Hans etterfølger Walid erobret land helt til Spania i vest og Indus i øst. Men forholdene viste seg etterhvert å være ustabile, og kalif Hisham måtte hanskes med uoverensstemmelser i riket.

I 750 kom Abbasidene til makten, som regnet sin ætt tilbake til profetens onkel Abbas ibn Abd al-Muttalib. Den andre kalifen av Abbasidene gjorde Bagdad til hovedstad. Styret under Abbasidene i Bagdad regnes for en storhetstid for riket. Den kanskje mest kjente av dynastiets kalifer var Harun al-Rashid. På 800-tallet ble residensen flyttet til Samarra. Kalif Muttawakkil bygde den store moskeen i Samarra. Han innførte også et styre hvor jøder og kristne måtte gå med spesielle klær. Han ble til sist myrdet av en av sine sønner.

Riket omfattet områder helt fra Indus over det nordlige Afrika helt til Spania. Araberne var i mindretall i sitt rike, men de erobrede folkene nøt stor frihet. Araberne tok opp lærdom av folkene, og de var opptatt av bokskriving. Vitenskap stod derfor høyt hos araberne.

Riket hadde imidlertid begynt å bli splittet da konkurrerende kalifater hadde blitt opprettet i det nordvestlige Afrika, Spania og Egypt. På 900-tallet mistet kalifen mer og mer av sin makt, og forskjellige sultaner kom isteden i forgrunnen. Riket ble splittet i flere kalifater, hvorav de viktigste var i Córdoba, Kairo og Bagdad.

Autoritetsdata