Kart over rutene for noen tidlige antarktisekspedisjoner.
Antarktis er området rundt Sydpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned, når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i syd og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 4000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Farthest South er et begrep som ble brukt til å betegne den sørligste breddegraden nådd av oppdagere før Sydpolen ble erobret i 1911. Vesentlige skritt på veien mot Sydpolen var oppdagelsen av landområdene sør for Kapp Horn i 1619, kaptein James Cooks kryssing av polarsirkelen i 1773, og de tidligste bekreftede observasjoner av det antarktiske fastlandet i 1820. Fra slutten av det 19. århundre ble den videre jakten på de sydligste breddegradene i realiteten et kappløp for å nå Sydpolen, som kulminerte i Roald Amundsens seier i desember 1911.
I årene før det å nå Sydpolen var et realistisk mål, var det andre motiver som trakk eventyrere sørover. Opprinnelig var drivkraften oppdagelser av nye handelsruter mellom Europa og Østen. Etter at slike ruter var blitt etablert, og de viktigste geografiske trekk på jorden var grovt kartlagt, var det «Terra Australis» som i følge myten lå skjult i sør som var den store fristelsen. Troen på eksistensen til dette antatte landet ble bevart langt inn i det 18. århundre; oppdagelsesreisende var motvillige til å akseptere sannheten som langsomt kom frem, om et kaldt og tøft miljø i landområdene rundt Sørishavet.
James Cooks reiser i 1771–74 demonstrerte konkluderende med den fiendtlige naturen i et hvilket som helst skjult landområde. Dette førte til en forskyvning av fokus i første halvdel av det 19. århundre, fra handel og mot utforskning og oppdagelse. Etter den første overvintringen på kontinentet Antarktis i 1899 virket utsiktene til å nå Sydpolen realistiske, og kappløpet mot Sydpolen begynte. Britene var fremragende i dette arbeidet, som var preget av rivaliseringen mellom Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton under «den heroiske tidsalder for antarktisutforskning». Shackletons innsats kom til kort; Scott nådde Sydpolen i januar 1912, for å finne ut at han var blitt slått av Amundsen.
Til sammen 30 land, som alle har signert Antarktistraktaten, driver forskningsstasjoner på helårsbasis eller sommerbasis på det antarktiske kontinent eller på øyer sør for 60° sørlig bredde. Stasjonene har en samlet kapasitet på omtrent 4 000 personer om sommeren og 1 000 personer som kan overvintre. I tillegg til de faste stasjonene, finnes hver sommer noen titalls mindre stasjoner som benyttes til feltarbeid (feltstasjoner).
Dumont d'Urville-basen, sett fra land.
Dumont d'Urville (Base antarctique Dumont d'Urville) er en fransk forskningsstasjon ved kysten av Terre Adélie, Frankrikes kravområde i Antarktis. Den er oppkalt etter den franske oppdageren Jules Dumont d'Urville.
Stasjonen har helårsbemanning, og kan innkvartere 120 personer om sommeren og 30 gjennom vinteren. På grunn av vanskelige værforhold kommer bare 30–40 mennesker i land om gangen. Isbryteren «l'Astrolabe» kommer med proviant og mannskap til stasjonen fra Hobart, Tasmania. Den går fem turer hvert år i sommersesongen mellom november og mars.
Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans.
Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar1912, men oppdaget at en ekspedisjon ledet av Roald Amundsen hadde vært der trettitre dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble deltagernes historie kjent.
Fabian Gottlieb von Bellingshausen var en russisk sjøfarer og admiral av tysk-baltisk avstamning. Han er kreditert å være den første som observerte det antarktiske kontinent. I 1819 iverksatte den russiske Tsar Aleksander I en ekspedisjon til Sørishavet under ledelse av Bellingshausen. Ekspedisjonen krysset polarsirkelen 26. januar1820 og kom til farvannet ca. 30 km utenfor Dronning Maud Land dagen etter. Ekspedisjonen foretok deretter en seiling rundt hele Antarktis og oppdaget Peter I Øy.
Fra den nedlagte hvalfangststasjonen i Whalers Bay
Deceptionøya er en aktiv vulkanøy i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya har en av de sikreste havnene i Antarktis og var en viktig base for hvalfangst fra 1906 til 1931. Vulkanutbrudd i 1967 og 1969 forårsaket store skader på øyas forskningsstasjoner, og det er nå bare Argentina og Spania som har baser der.
Deceptionøya er utpekt som et spesielt forvaltningsområde i Antarktis for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. På grunn av den vulkanske aktiviteten har øya en flora som er unik i antarktisk sammenheng. Den er samtidig blant de mest besøkte stedene i Antarktis.
DS «Morgenen» var et barkriggetdampskip, bygget for Svend Foyn og Julius Hansen i Tønsberg i 1871. Det var en solid sel- og hvalfangstskute som var konstruert for å kunne seile på alle hav. «Morgenen» var det største fartøyet i Foyns ishavsflåte.
«Morgenen» ble i 1901 solgt til Storbritannia og benyttet som unnsetningsskip på Robert F. ScottsDiscovery-ekspedisjon 1901–1904. Hun gjennomførte to seilinger til Antarktis for å etterforsyne og støtte ekspedisjonen. Mellom de to turene, i 1903, ble hun omdøpt SY «Morning».
